Politikk
Denne saken viser at det er vanskelig å få leilighet i bofellesskap. I Forset står det et tomt hus med 8 slike leiligheter. Det er til og med vedtatt av kommunestyret at de skal settes i stand.
Denne saken viser at det er vanskelig å få leilighet i bofellesskap. I Forset står det et tomt hus med 8 slike leiligheter. Det er til og med vedtatt av kommunestyret at de skal settes i stand.
Olav Iverslien
Redaktør

Vi møter Tormod Lund og saken gjelder faren Ole Lund som gikk bort i sommer nærmere 92 år gammel.

Ole mistet kona senhøstes 2017 og ei god støtte både praktisk og sosialt ble borte. Han sjøl mente bestemt at å bo hjemme i huset i Baklivegen litt nord for travbana i Østre ikke var det rette lenger og sønnen Tormod tok tak i dette og startet det han kaller et maratonløp og kamp mot Tildelingskontoret i Gausdal kommune i juni 2018.tormod

Tormod Lund er ikke fornøyd med behandlingen faren fikk siste leveåret

Sammen fant Tormod og faren ut at en bolig i et bofelleskap ville vært en god boform, med mere tilsyn, kontakt med andre og bistand ved måltidene og annen praktisk hjelp. Derfor ble det søkt om det. Søknaden ble avslått, men det ble konkludert med at Ole kunne fylle kriteriene for omsorgsleilighet som finnes blant annet ved Follebutunet. Anmerkningen om at han sjøl følte seg utrygg og var mye alene ble foreslått løst ved at Tildelingskontoret via frivilligsentralen skulle prøve å få kontakt med en besøksvenn.

Ole var da altså i sitt 91. år. Han hadde hatt flere hjerteinfarkt og til tider plaget med anginasmerter. Førligheten i fingrene jorde at han hadde vanskelig for å få tatt nitroglyserin på egen hånd. Han måtte ha hjelp til støttestrømper, personlig hygiene ( usj mm), få varmet middagsmat og få laget til de andre måltidene. Han forflyttet seg med gåstol inne i huset. Ting fungerte fordi tantene mine som bor nærmere stilte opp både med tilsyn, mat og husstell sier Tormod. Sjøl bor han i Rudsbygd og arbeider på Lillehammer. Utryggheten far gav utrykk for skapte også utrygghet for oss forteller Tormod. Det var mye hugsott som det heter på gausdøl.

Når familien skulle på ferie sommeren 2018 søkte de om avlastningsopphold for Ole. Det ble også avslått, men hjemmetjenesten styrket frekvensen av besøk mens de var borte i det som ble kalt økt hjelp og tilstedeværelse i hjemmet. Det ble flere besøk i døgnet en periode og gitt bistand til klesvask og sengetøyskift fra hjemmetjenesten. De skulle også følge med på vekta til Ole for å forsikre seg i at det var en god ernæringssituasjon. Trygghetsbesøkene ble avsluttet etter ferieavviklinga. Det ble denne høsten i tillegg gitt hjelp til å dryppe øynene og tømme dobøtte som var i bruk på soverommet. Tildelingskontoret har bemerket at skadde fingre gjør en del praktiske ting vanskelig for Ole. Det legges også inn fast vektkontroll en dag i måneden for å holde kontroll med at han får i seg nok næring.

Utover høsten ble det sendt flere søknader om plass i bofellesskap forteller Tormod. De ble en etter en avslått med anførsel av at nye ting ikke hadde framkommet om farens helsetilstand og at det måtte foreligge endringer (forverring i helsetilstanden) for at Tildelingskontoret skulle behandle nye søknader. Du klaget ikke på avslagene spør vi Tormod? Nei vi gjorde ikke det, men forsøkte å søke på nytt for å få den løsningen vi håpet på svarer han.

Det var en slik bofelleskapsløsning far hadde tro på og vi menet også det ville være til det beste for han. Fikk du følelsen av at hans ønsker ble tillagt noe vekt spør vi? Nei overhodet ikke svarer Tormod. Jeg fikk følelsen av at far hadde «gitt opp» sier Tormod. Vi rundt han holdt også på å miste motet og både i brev og direkte kontakt uttrykte jeg det overfor Tildelingskontoret. Viste de noen forståelse for det spør vi? Nei det hadde jeg absolutt ikke inntrykk av sier Tormod, som innrømmer at tonen nok kunne bli litt skarp grunnet all frustrasjonen han hadde opplevd.

I mars i år var jeg så motløs at jeg sendte inn en søknad nærmest som en «helgardert kupong». Der søkte vi om både korttidsopphold i institusjon, plass i bofelleskap og omsorgsleilighet. Det var blitt vanskelig for far og komme ut og inn av senga og han behøvde hjelp til det meste. Bofellesskap og korttidsopphold ble avslått. Selv om det i avslaget beskrives at Ole bruker mye tid og krefter grunnet ustøhet, dårlig funksjon i fingre og må ha hjelp til å få bena opp i senga er Tildelingskontorets vurdering at hjelpebehovet ikke er omfattende. Ole er helt åndsfrisk og følger med både i aviser og på TV, Det viker på meg som det er et minus for å få hjelp at «hugguet er i orden» sier Tormod.

Den 3. april faller Ole hjemme og får armbrudd. Han havner på sjukehuset og senere på Helsehuset før han kommer på Follebutunet der han blir til han går bort.

I et brev datert 2 april får han innvilget omsorgsleilighet, Et tilbud der det også er meningen å greie seg sjøl for det meste. Det var jo det han ikke gjorde lenger sier sønnen Tormod. Omsorgsleiligheten ble aldri tatt i bruk. Helsetilstanden var såpass dårlig at faren var inne på institusjonen de siste månedene han levde.

Far hadde helt gitt opp da sier Tormod. Vi skjønte at det gikk mot slutten. Men når alt dette er fortalt presiserer Tormod at dettet IKKE er noen klage på hverken de som arbeider i hjemmetjenesten eller på institusjonene i Gausdal. De gjær sitt beste og ære være de som står i disse jobbene med mange besøk og knapp tid til alle døgnets tider. Det er systemet det er noe galt med sier Tormod.

Han husker godt faren en gang sa i en samtale om egen helse: «E skulle vore ommatt-kristna e skjønne døkk». Helsepersonellet forsto ikke denne uttalelsen. E skulle hatt e anna navn forklarte Ole dem.Det som ligger bak er at med et annet navn ville det kanskje vært lettere og få en plass? Far lurte på om likebehandlingen var god nok. Han synes helsa var såpass dårlig og alderen så høg at han burde fått hjelp og trygghet på sin siste dager, sier Tormod.

Hva er ditt hovedinntrykk etter å ha vært gjennom dette? Jeg synes Tildelingskontoret har alt for stor makt. sier Tormod Det virker som om deres hovedoppgave er å holde folk borte fra institusjoner eller andre boformer med bedre tilsyn. De er ikke lydhøre hverken for brukerne eller pårørendes ønsker. De vurdere dette helt teoretisk og bruker oftest hele svarperioden på 4 uker for å svare som de nok har anledning til som offentlig organ.

Og du vil stå fram med dette nå? Ja det har jeg ingen skrupler med sier Tormod. Jeg lovet meg sjøl at det ikke skulle bli noe oppslag mens far levde, men jeg tror det er viktig å få fram dette. Det gjelder ganske sikkert flere i Gausdal avslutter han.

La dette være et bakteppe for folkemøtet om eldreomsorgen i morgen kveld. Skal det være slik, eller bør det endres? Kan det endres på til det bedre når ressursene stadig skal bli mindre? Vi har i tidligere saker (Nilsen-saken som GD omtalte bredt) sett at lite skjer og pårørende ofte kjemper en kamp som David mot Goliat for eldres rettigheter. Er dette en verdig eldreomsorg? Har Tildelingskontroet for stor makt og kan de overprøve både helsepersonell ( leger) og andre faginstanser med en mere sjablonmessig vurdering av brukere/pasienters behov for helsehjelp? Har politikerne vært med på å vedta den endringen som nå er foretatt i kriterier for tildeling av plass i bofelleskapene? Vi har her historien om en person i sitt 92. år. Han er ustø og har nedsatt funksjoner i armer/fingre som gjør det vanskelig både å bruke rullator og greie praktiske dagligdagse ting samtidig som fallrisikoen er stor. En person med omfattende hjelpebehov som blir stadig dårligere fysisk sett og en som føler seg utrygg i sitt hjem. Skal det være slik og er det «godt nok» - et begrep som stadig oftere tas i bruk i kommunespråket? Det håper vi kan debatteres nå før valget ( siste kapittel red. anmerkning)

Olav Iverslien
Olav Iverslien
Cron Job Starts