Næringsliv
Jordhøy fikk signert saueskinn som takk for kåseriet av leder i Småbrukarlaget Trond Klaape
Jordhøy fikk signert saueskinn som takk for kåseriet av leder i Småbrukarlaget Trond Klaape
Olav Iverslien
Redaktør

Lesjingen Helge Jordhøy kom til Gausdal som nyutdannet dyrlege i romjula 1974. Han skulle ha et års engasjement men det ble 45 år da han kjørte sin siste praksistur like før jul i fjor. Småbrukarlaget hadde invitert han til å holde et kåseri om sine opplevelser og minner fra tida som dyrlege her i bygda og ca. 80 personer fikk et humørfylt innblikk i det å være dyrlege før og nå.

Vi eldre synes vel at alt var bedre før sa Jordhøy, men mye var det også. Med både to og tre generasjoner i arbeid og bofelleskap på gardene var det alltid folk å treffe. I dag må dyrlegen ringe på mobil en halvtime før han dukker opp for å ha bistand på fjøset. Noen ganger må jobben også utføres alene.

Det har vært ei fin tid i Gausdal og jeg har i det store og hele kommet godt overens med bygdafolket både i arbeid og sosialt liv sa Jordhøy.

Men det å være fersk utdannet dyrlege var ikke alltid like lett, I Gausdal var det på den tida to erfarne og respekterte dyrleger, Olav Aamodt og Svein Atle Jakobsen. Når de ble to «ferskinger « i Gausdal ( Jordhøy og Ruud) fikk de etter hvert også en erfaringsbase og ble mer sjølsikre opp mot «gamlekara».

kolleger

To gode kolleger Helge Jordhøy og Johan Ruud minnes tidligere tider. De har tilsammen 84 års dyrlegepraksis her i Gausdal!

Det var lett å skylde på at dyrlegen var uerfaren når noe gikk galt. Og galt går det noen ganger enten en har erfaring eller ikke. Dyrlege Grytting hadde formanet de unge veterinærene om at de måtte ta seg tid til å lytte. En blir nok flinkere til det med årene mente Jordhøy. Men det har stort sett vært mye å gjøre for praksisdyrlegene her så hvis det er noe hovedinntrykk etter alle disse årene må det være at jeg ofte har hatt for dårlig tid sa Jordhøy. Men mottoet har vært å gjøre ting enkelt og forståelig for gardbrukerne og ta en ting om gangen. Gardbrukeren her er flinke praktikere som forstår risikoen når dyret er sjukt og stoler på at dyrlegen gjør det beste han kan ut av situasjonen. Men utallige ganger i starten fikk de unge høre kommentaren « og jasså han kunne itte kåmmå «sjøl» i dag»

Men noen triumfer var det også. Jordhøy fortalte om sitt første børframfall der gardbrukeren strengt spurte om dette var noe han hadde erfaring med. Han tok en kvit løgn og bekreftet det. Det hele gikk utrolig knirkefritt, slik det noen ganger gjør, og gardbrukeren sa bekreftende etter de var ferdig at det var tydelig du hadde greie på detta.

Jordhøy nevnte også flere mentorer av gardbrukerne som hadde betydd mye for han og han nevnte også flere gardkjerringer og budeier som hadde gjort inntrykk. Else Bekken på Bereslien fikk høy Michelin-stjerne for kokekunsten og det samme fikk seterkosten til Ruth Ormvold og Ragnfrid Toft.

For kostering var det en del av, kom dyrlegen til middagstider var han en selvskreven gjest ved bordet. Og kaffe og biteti var det ofte. Særlig på setereisene om sommeren da arbeidspresset var mindre.

Før var det høysesong i haustkalving og insemineringsperioden november-februar. I dag er arbeidet mer spredt utover hele året.

Og mye synes han var bedre før, særlig optimismen etter opptrappingsvedtaket og Mjøsaksjonen i 76-78. Det var utbygging, dyrking etablering av Felles-setre mm. Jordhøy var ikke like tilfreds med strukturutviklinga som har skjedd. Antall garder med mjølk var 420 da han kpm til Gausdal. Nå er tallet nede på 70-.80. Besetningene vokser og gardene fristiller seg fra både eget areal, beitemuligheter, seterdrift og med overproduksjon på de fleste dyreslag blir situasjonen tilsvarende vanskelig og amper og samvirke som bærebjelke styres etter strengt økonomiske prinsipper og driver sin egen strukturendrings-politikk, Før hadde dyret en mye større verdi både økonomisk og følelsesmessig. Han kunne ikke unngå å nevne at antallet av i nødslakt-attester og avliving de siste årene hadde økt betraktelig.

Det som ikke var bedre før var vegstandarden både langs hovedveger og gardsveger og kommunikasjon. Da Jordhøy startet her var det fortsatt manuelle sentraler. Det fungerte greit men det er en helt annen verden enn i dag da alle har en mobiltelefon i lomma. Sjøl fikk han første mobiltelefon i 1975, en dyr og stor sak fastmontert i bilen. Jordhøy viste heller ingen stor begeistring for myndighetenes byråkrati som også er betydelig økt for praktiserende dyrleger ute i felt. Av alvorlige sjukdommer hadde Gausdal stort sett vært forskånet for det. Ringorm og det som kalles raslesjuke var vel det alvorligste som begge deler nå nærmest er utryddet ved vaksinasjon.

Storfeholdet med inseminering av ku har hele tida vært basisen for praksisen her i Gausdal. Dette er også i endring ved at egeninseminering brer om seg i de større besetningene Den store fokus på dyrevelferd mente dyrlegen var bra, men han understrekte også at i det store og hele er dyrevelferden god i fjøsene i Gausdal. På 45 år hadde han bare vært borte i 2 graverende tilfeller i slike saker.

I en litt munter sekvens var han innom dyrelegens rause tilgang på ren sprit i tidligere tider. Det kunne føre med seg en del pussige episoder, men var også et godt «smøremiddel» for ulike tjenester som en var avhengig av både som privatperson og i yrket. Jordhøy takket avslutningsvis for ei fin tid i et trivelig yrke og såg fram til å møte mange bekjente han har fått her også uten dyrelegekofferten med seg i framtida.

Leder i småbrukarlaget trond klaap takket for «histoietimern» og overrakte Jordhøy et sauskinn der kveldens deltakere hadde signert på som en hilsen til en viktig mdarbeider innen husdyrproduksjon som har lang erfring og arbeistid i Gausdal

Olav Iverslien
Olav Iverslien